Papir og regneark før noe annet
Når jeg skal forklare kildekontroll for nye deltakere, begynner jeg sjelden med avanserte programmer. Jeg begynner med et ark. På arket står det ene påstanden som skal sjekkes, og under den tre spørsmål: hvem sier dette, hvordan vet de det, og hvem andre kan bekrefte eller avkrefte det. Den lille øvelsen tvinger deg til å skille mellom det du har lest og det du faktisk har kontrollert.
På kurset bruker vi gjerne et enkelt regneark i tillegg. Hver rad er én opplysning i saken. Kolonnene viser kilde, type kilde, hvem som er kontaktet, tidspunkt for kontakt og status. Statusen har bare tre verdier: ubekreftet, delvis bekreftet og bekreftet. Slike begrensninger gjør at flere kan lese loggen og forstå den uten forklaring.
Dette er ikke noe særlig imponerende verktøy, og det er poenget. Metoden skal fungere på en travel dag, når du ikke har tid til å lære et nytt system, og den skal kunne overleveres til en kollega uten en lang samtale.
- Én påstand per rad i loggen
- Tre statusverdier, ikke flere
- Tidspunkt og navn på hver kontakt
Sjekklisten som arbeidsredskap
Verifiseringssjekklisten er det deltakerne bruker mest. Den er kort nok til å ligge ved siden av tastaturet, og den stiller de samme spørsmålene hver gang. Er kilden førstehånds eller gjengir den noe? Har kilden en egeninteresse i saken? Finnes det et dokument som kan ses, og ikke bare omtales? Er opplysningen sjekket mot minst én uavhengig kilde?
Jeg har sett at sjekklisten gjør mest nytte når den virker litt kjedelig. Erfarne folk hopper gjerne over punkter de mener å kunne utenat, og det er der feilene sniker seg inn. På kurset øver vi derfor på å gå gjennom alle punktene, også når svaret virker åpenbart, og vi skriver svaret ned i stedet for å tenke det.
Etter hvert tilpasser deltakerne listen til eget arbeid. En kommunikasjonsmedarbeider trenger ofte andre kontrollpunkter enn en reporter, for eksempel om en tallopplysning kommer fra en pressemelding eller fra selve rapporten den viser til.
- Førstehåndskilde eller videreformidling
- Egeninteresse hos kilden
- Dokument som kan ses, ikke bare omtales
- Minst én uavhengig kontroll
Krysssjekk som metode
Krysssjekk høres enkelt ut, men den går ofte galt på én bestemt måte: to kilder som egentlig er én. Hvis to nettsteder skriver det samme, og begge har hentet det fra samme pressemelding, har du ikke to bekreftelser. Du har én, gjentatt. I øvelsene lar vi deltakerne tegne opp hvor hver opplysning opprinnelig kommer fra, som et lite kart med piler tilbake til opphavet.
Kartet viser raskt hvor underlaget er tynt. Noen ganger ender alle pilene i samme punkt, og da må du finne en annen vei inn: ringe en som var til stede, be om originaldokumentet eller spørre en fagperson som ikke har vært involvert.
Denne metoden tar litt tid i begynnelsen, men den blir fort en vane. Mange deltakere forteller at de nå ser nesten automatisk etter hvor en opplysning kommer fra før de vurderer om den stemmer.
Å dokumentere hva som er bekreftet
Et tredje verktøy er selve dokumentasjonen. Vi kaller det verifiseringsnotatet: en kort tekst på noen få linjer som sier hva som er sjekket, hvordan, av hvem og når. Notatet er ikke ment for leseren, men for kollegaen som tar over, og for deg selv om en uke når du har glemt detaljene.
Et godt notat skiller mellom tre ting. Det som du har sett selv. Det som en kilde har fortalt deg. Og det som du antar, men ikke har kontrollert. Mange feil oppstår fordi disse tre blandes sammen i hodet etter noen dager med arbeid på samme sak.
Vi øver på å skrive slike notater under tidspress, med korte frister og avbrytelser. Målet er ikke vakker prosa, men at notatet kan leses og stoles på av en annen. Du får tilbakemelding på hva som mangler, ofte at kilden ikke er navngitt eller at tidspunktet ikke står der.
- Sett selv, fortalt av kilde, antatt
- Hvem sjekket, hvordan og når
Hva metodene ikke kan love
Ingen av disse verktøyene gjør et menneske ufeilbarlig. En sjekkliste kan følges uten omtanke, og et regneark kan fylles ut slurvete. Verktøyene hjelper bare så lenge du faktisk stiller spørsmålene bak dem og er ærlig i svarene.
Derfor legger vi vekt på tilbakemelding i kurset. Når du leverer en øvelse, ser instruktøren ikke bare om konklusjonen er riktig, men om veien dit kan etterprøves. Noen ganger er konklusjonen rett, men underlaget for tynt, og da sier vi det.
Du lærer også å si fra når noe ikke lar seg bekrefte. Det er en del av håndverket å kunne skrive at en opplysning står ubekreftet, i stedet for å la den passere fordi fristen nærmer seg.
Slik tar du metodene med videre
Mange begynner med å lage sin egen versjon av loggen og sjekklisten før kurset er ferdig. Jeg anbefaler å holde dem små. Start med tre kolonner og fem spørsmål, bruk dem på neste sak du jobber med, og legg til først når du merker et konkret savn.
Over høsten får vi ofte spørsmål om hva som er lurt å gjøre først. Svaret mitt er det samme hver gang: velg én sak, før loggen helt til slutt, og les den gjennom etterpå. Du vil se hvor du var sikker uten grunn og hvor du var forsiktig uten behov.
Metodene blir først nyttige når de er blitt en del av hverdagen, ikke et eget prosjekt ved siden av arbeidet.
Kildekontroll handler mindre om smarte verktøy og mer om faste rutiner du faktisk bruker. Et ark, et regneark, en sjekkliste og et kort verifiseringsnotat dekker det meste av det en liten redaksjon trenger. Verdien ligger i å være ærlig om hva som er bekreftet, og å la andre kunne følge sporet ditt. Det er dette vi øver på i modulen, steg for steg.